TRE tips: FEBRUAR
Tips 1: Skitur
Det er mange gode grunner til å ta seg en skitur. De gode grunnene kan sorters i ulike kategorier: helsemessige, sjelelige, patriotiske, nasjonalromantiske m.m. Annet enn de banale grunnene som vi alle er blitt imprentet med siden vi ble født (angivelig med disse plankene på bena), som at det er god trening, godt for sjelen samt videreføring av en stolt nasjonal herkomst, er det faktisk én grunn som overstyrer samtlige grunnstener i norsk skifilosofi. Dette oppdaget jeg faktisk ikke før i godt voksen alder da jeg begynte å ta bussen til marka for å gå mine ukentlige kveldsturer fra Skullerudstua til Grønmo. Før dette bestod min skitilværelse i å sette seg i bilen og dure avsted til en parkeringsplass, der jeg spente skiene på bena og styrtet avsted inn i de hvite skoger. Jeg returnerte en time senere til den samme parkeringsplassen med roser i kinnene, klissvåt superundertrøye og det akutte velbehaget som henger rundt glade skigåere som bikkjer rundt middagsbordet (og som helt utvilsomt irriterer andre, ikke-skigående tilstedeværende noe helt uant grenseløst). Alt sammen pakker jeg inn i bilen igjen og vel hjemme stupes det inn i dusjen. Deretter følger speilegg og brødskiver, snøhvit samvittighet og en rolig kveld. Og jeg tror at skilykken er komplett. Jeg skulle bare visst at den egentlige femte dimensjon av skigåing inntil videre hadde gått meg hus forbi.
Oppdagelsen av denne faktiske swix-nirvana gjør jeg altså ikke før jeg, som sagt, en dag tvinges til å ta bussen opp til Skullerudstua
for skituren min. Bilen er opptatt og skal man på tur må det offentlige kollektivtrafikktilbud angripes. Noe som viser seg
å være en positiv overraskelse ettersom bussen rett nede i veien bruker seks minutter til mitt lokale skiparadis. Jeg priser
meg lykkelig, pakker sekk og stropper sammen ski og tripper bort mot holdeplassen på ustø skiskosåler. Det er da det starter.
Først tror jeg at jeg har noe i ansiktet. Eller at jeg ved en feiltagelse har tatt på lua på vranga. Jeg forstår ingenting;
alle, fra damen med handleposer til elevene fra den lokale videregående skolen til mannen som går tur med hunden sin er så
avsindig blide! De smiler til meg, ja det er like før de vinker. Jeg skuler tilbake mistenksomt. Gjør de narr av meg? Jeg
kjenner nok en gang etter om lua var riktig vei, ingen stor våt flekk på buksebaken. Joda, alt virker til å stemme. Så hvorfor
denne smilingen? Hvorfor alt dette gode humøret?? Æsj. Sikkert en tilfeldighet tenker jeg, og fortsetter målrettet mot bussholdeplassen.
Der står det en eldre dame med boblekåpe og rosa hatt og storgliser til meg. En mann kjører forbi i blå volvo og blunker.
Selve manifestasjonen om at noe er utenom det vanlige kommer da bussjåføren nærmest gir meg en klem og ønsker meg velkommen
ombord på bussen. Jeg ber om at han skulle si i fra når vi kom til det stoppet som er nærmest Skullerudstua, og vips melder
det seg enda en passasjer inn i samtalen. Hvor skal jeg gå? Langt? Nydelige forhold og hvis jeg vil sitte på ett stopp ekstra
så kommer jeg enda lenger inn i marka. God tur da! Og hadetbra! Stemmer både passasjer og bussjåfør i i det jeg samler med
meg skiene og går av bussen.
Det samme gjentar seg da jeg skal hjem. Bussjåføren lar meg stå helt fremst i bussen med skiene mine og sier at jeg bare må
stå der, selv om han ikke ser speilet sitt og må klare seg med bare én dør. Og nok en gang smiler alle til meg og jeg instinktivt
opp med en hånd for å sjekke om lua faktisk er riktig vei. Og det er den.
Og det er da det går opp for meg. Verden blir glad av å se unge nordmenn som skal ut i marka på ski. Og ikke bare blir de
glade, de blir glade i deg. Dette gjelder absolutt alle, selv bussjåfører og skoleelever. Man kan jo nesten si at man gjør
verden en tjeneste, ettersom litt ekstra glede i hverdagen slettes ikke er å forakte.
Siden denne første forfjamsende turen har jeg tatt flere turer og kan skrive under på at dette ikke var noen tilfeldig hendelse;
folk blir glade av å se at jeg skal på ski. Eller at jeg har vært på ski for den saks skyld. Selv med rødsprengt ansikt og
uregjerlig hår. Selv om jeg går å sturer. Det er ganske utrolig.
Ergo er det jo ingen grunn til å holde igjen; sunt, godt og gledesbringende, samtidig som man ivaretar nasjonalarven. For en optimal treningsform! Hipp-hipp-hurra!
Tips 2: Surret stek i gryte
Dette er lurt på flere nivåer. For det første er det en fin måte å få en ikke-fullt-så-mør stek til å bli mye saftigere på. For det andre er det veldig lett. Og for det tredje kan restene brukes som førsteklasses pålegg, f.eks. som opprustning før en skitur, som matpakke på selve skituren, eller som restitusjon etter skitur. Dessuten er det fenomenal turmat, som putrer og går og lager seg selv på hytta eller hjemme - mens du f.eks. går på ski.
Konseptet er det samme uansett hva slags kjøtt du bruker, men hvilke krydder og grønnsaker du tilsetter kan variere litt. Det er ikke alt som er like godt til alt (logisk nok).
 |
Det du trenger: Vann |
Det du gjør:
Smelt smøret og brun kjøttet i en grillpanne e.l. sammen med løken delt i båter. Dette er for å gi god stekesmak.
Ha steken over i en gryte og tilsett vann. Hvor mye vann som tilsettes kommer an på stekens størrelse, men som en tommelfingerregel
skal vannet nå opp ca halvveis på steken.
Gulrøtter, laurbærblad, timian og evt einebær tilsettes, samt salt og pepper.
La steken surre på svak varme inntil steketermometeret viser ca 65 grader. Kjøttet vil da være rosa inni, selv om denne temperaturen
er noe høyere for lam og vilt. Steketiden er ca 1,5 til 2 timer for ca 1,5 kg kjøtt. (Husk for all del å ikke la kjøttet ligge
for lenge - vi glemte oss litt på hytta sist. Og rosa ble den i allefall ikke. Jo lengre kjøttet steker, desto brunere og
tørrere blir det.)
Når kjøttet er ferdig kan sjyen siles og brukes som basis for saus. (Tips til viltstek er å røre i creme fresh/matfløte og
brunost. Men ikke overdriv; viltsmaken er ganske mild og det er lett å ta livet av den.)
Skjær kjøttet i tynne skiver og server med det du liker til; båtpoteter, salat, brokkoli og sopp eller annet snadder.
Tips 3: Grapefruktdessert
På vinteren er de fleste enige om at C-vitamin er good news, og dessuten er kanel full av antioksidanter, levende yoghurt (probiotika) gjør underverk for magene våre og sesamfrø er en viktig kalsiumkilde. Dette betyr a denne desserten med god samvittighet kan spises hver dag i hele februar! Den trenger heller ikke være dessert, men kan stå alene som lunsj, kveldsmat eller frokost! (wow).
Det du trenger er en halv til en grapefrukt (jeg pleier å bruke rød grapefrukt, men gul er sikkert også godt), naturell yoghurt
(helst levende, f.eks. Biola), en god del kanel og evt sesamfrø. 1. Kutt opp grapefrukten i små biter (her må hver og en finne
sin metode...det kan bli veldig mye kliss inntil man blir fortrolig med fruktens struktur).
2. Dekk med yoghurt.
3. Dryss på et sjenerøst kanellag.
4. Tilsett evt semamfrø (ca to spiseskjeer)
5. Bon apetitt!
|
|
Dersom man er ekstra forsiktig når mankutter opp grapefrukten kan man bruke skallet som hjelm etterpå! Det er tøft! |
