TRE tips: MARS
Tips 1: Aketur!
Hurra, det er mars! Om det egentlig er noe å rope hurra for er vel mest opp til hver enkelt. I hvert fall så har det kommet masse snø i Osloområdet siden jeg sist forfattet tips til mine (forhåpentligvis) trofaste lesere, og for å forsikre dere om at det her kommer tips til alle og enhver, syns jeg at dette er en ypperlig anledning til å skrive litt om aking.
Aking er i manges øyne en like stor nasjonalsport som skigåing - og absolutt ikke uten grunn. Den frihetsfølelsen som fyller
kroppen når man flyr over bakken og snøen spruter og flyr, for ikke å snakke om adrenalinet som jager gjennom sirkulasjonen
og drar opp pulsen og får deg til å føle deg som Tarzan, kan ikke beskrives med noe annet uttrykk enn WOW! Syns noen. Jeg
er ikke sånn (sukk). Med kronisk fartsangst og en naturlig tilbøyning til å se omgivelsene mine klart for meg, må jeg bare
innrømme at aking ikke helt er min store greie. For ikke å snakke om den hyperaktive fantasien min. En aketur for mitt vedkommende
starter med en rekke hypoteser som omhandler alt som kan gå galt i løpet av min kommende tur. Et eksempel på en typisk tankerekke
i det jeg setter avsted: "Hva om jeg kræsjer med noen? Et barn? Eller en hund? Hva om noen noen andre kræsjer i meg? Det kan
jeg jo umulig kontrollere! Og da er jeg prisgitt andres fornuft, og mer sier jeg ikke. Eller så kan det hende at jeg velter?
For mye Newton i en eller annen retning rundt en sving og vips...! Og hva om det plutselig dukker opp et stup? Eller et tre
rett foran meg? Hva om jeg brekker nakken? Eller ender opp i rullestol? Disse greiene går da rett og slett altfor fort! UÆ!
Hjelp meg! Mayday!" osv.
Ikke den mest avslappende måten å tilbringe fritiden sin.
Men så er det jo dette om at man må utfordre seg selv på nettopp det man frykter mest. Og når det er sagt så er det faktisk
ikke aking jeg frykter mest. Kreft, slanger i sengetøyet, trange rom, terrorangrep på t-banen, døden.... Aking er jo ikke
i nærheten av dette, rent fryktfaktormessig, i allefall for min del. Derfor har jeg kommet frem til en løsning jeg kan leve
med. En kombinasjon av flere godt gjennomtenkte tiltak som gjør aking til en tålelig aktivitet også for fryktfulle meg. Jeg
vil anbefale denne taktikken for alle som deler min angst for de stupbratte skråninger.
Etter en liten gjennomgang for meg selv (med meg selv) om hva det er med aking som skremmer, ble det etter hvert helt klart
at det ikke er mye som skal til før redselen fordufter. Nesten for godt til å være sant.
Stikkordet (for min del) er kontroll. Hvordan få kontroll når man fyker nedover en skrent på syltynne skinner, mens man kveles
av snøsprut og har den mystiske avgrunnen langt (langt) der nede som mål? Alle mine kvaler kan linkes opp til mangel på kontroll.
Så da er det faktisk ikke verre enn at kontrollen må gjenvinnes. Og her er min oppskrift:
1. Hjelm (slalåmhjelm gjør absolutt susen)
2. Briller (ditto!)
Og, sist men ikke minst:
3. Brems med føttene!!
Også er det jo sånn at så lenge det går sakte nok så kan jeg se på omgivelsene mine under rolige, kontrollerte, søndags-klumpetur-aktige forhold! Og for meg, så er aking dermed blitt aldeles supert!
Ergo kan vi konkludere med at enten det er kontroll eller mangel på kontroll som appellerer, så kan aking være tingen for deg. Og du kommer deg ut, du får frisk luft i lungene, bustete hår, stor appetitt, forhåpentligvis noe økt muskeltonus i lår og mage (dersom du aker mye og legger inn strategiske styrkefremmende bevegelser i øktene), og for ikke å glemme; du blir helt ubeskrivelig glad og blid! Hipp-hipp-hurra for mars! Yihaa!
Tips 2: Mammas hjemmebakte speltbrød!
Det er svært sjeldent jeg begir meg ut på den usikre grunnen det er å skulle definere lykke, men ferskt brød fra ovnen en kald vinterdag etter en formiddag med aking er etter min mening så nære den sanne kulinariske lykke en kan komme. Og ekstra stas er det når det er selveste mammas brødoppskrift! Riktignok min mamma, men dere kan alle få dele brødet hennes.
Det beste med denne oppskriften er at den tar lang tid. Dette betyr to ting:
1. Du får brød som gjør deg mett. Jaha, sier kanskje du. Det høres kanskje banalt ut, men tenk på hva det betyr for den overordnede
bakegleden at ikke hele brødet (etter en lang, og kanskje litt anstrengende bakeprosess) frustrerende fort fortæres i løpet
av én eneste formiddagsmatseanse? Er det ikke ganske avgjørende å kunne spise sitt eget deilige hjemmebakte brød en god stund
fremover etter at man jo har holdt ut det styret det faktisk er med deig og eltekrok og heving og mel på gulvet?
2. Ettersom dette brødet må heve leeeenge så kan man gjøre noe annet mens man venter - f.els. så kan man dra på aketur! Yippi!
Det du trenger:
Baker 2 brød
ca 1L vann
ca 1 kg sammalt speltmel (du kan evt kombinere med noe siktet for å få et lysere brød)
1 stor teskje havsalt
5 g fersk gjær (OBS! Ikke skrivefeil, det skal være lite gjær.)
150g havregryn
2 teskjeer tangmel
Frø: solsikkefrø, linfrø. sesamfrø, gresskarkjerner
Det du gjør:
Deigen settes på morgenen for utbaking på ettermiddagen, evt så kan den settes på kvelden for utbaking om morgenen.
Løs opp gjær i vannet (37 grader C)
Tilsett alt unntatt mel
Tilsett så mel helt til deigen er smidig. Husk at med spelt så skal deigen være litt våtere enn med vanlig hvetemel.
La deigen heve under et dekke i ca åtte timer ved vanlig romtemperatur - den lange hevetiden gjør brødene ekstra holdbare i tillegg til at melets egen aroma kommer maksimalt frem. Dersom deigen heves ved temperatur over 20 grader, vil hevingen gå raskere, men brødet blir mindre smakfullt.
Smør bakeformer med litt olje.
Utbaking. Husk mel på bakeordet. Del opp deigen i to emner. Bak ut to brød, og ha så fort som mulig disse oppi formene.
Settes i kald ovn på rist eller plate på nederste rille. Stek i 15 min på 50 grader (dette blir som en etterheving). Skru
så opp ovnen til 200 grader og la brødet stå i en og en halv time.
Server rykende ferskt med ditt yndlingspålegg og et glass melk eller juice til. Velbekomme, og godt jobba!
Tips 3: Verdens Beste Solbærtoddy
Denne oppskriften het opprinnelig Mummi-Mammas forkjølelsessaft og ble funnet av en forkjølet liten meg en gang for lenge lenge siden i Den Store Mummiboken min. Siden den tid har jeg laget mye varm saft og oppskriften har nok endret seg noe gjennom årenes løp. Dermed er denne saften inspirert av Mummi-mamma. Og det er noe helt spesielt ved å krype sammen i sofaen (etter en aketur for eksempel) med en stor kopp saft som selveste Mummi-mamma har laget til deg! Alle burde prøve det.
Det du trenger:
Saft. Og jeg vil anbefale solbærsaft (masse C-vitaminer og antioksidanter). Det er fint om man velger en variant med lite
eller ikke noe tilsatt sukker, f.eks. så har Stabburet en solbær (og rips) saft (Nora) helt uten sukker som kan være et godt
alternativ. Men det er selvfølgelig mulig å bruke andre typer dersom det er ønskelig, også noe annet enn solbærsaft. (Når
det er sagt har jeg egentlig ikke forsøkt med noen annen saft enn solbær, så det spørs hvor godt resten av oppskriften blir
med rabarbrasaft, tranebærsaft eller noe annet eksotisk...)
1-2 kanelstenger
1 hel sitron
En anelse kardemomme (hvis du liker kardemomme)
Det du gjør:
1. Bland en god del sterk saft. Ha dette i en gryte.
2. Tilsett kanelstenger i gryta (tilpass i forhold til mengde saft). Evt også kardemomme.
3. Skjær sitronen i to (og skjære gjerne bort litt av det gule skallet for å unngå bitterhet) og lemp det oppi gryta.
4. Kokes en god stund på svak varme. På denne måten trekkes all smak ut av krydderet og sitronen og saften blir herlig! Mens
du venter kan du jo lese avisen.
5. Øs opp saften (la kanelstang og sitron ligge igjen i gryta). Nytes fra store kopper med glade smil om munnen.
